Om vikingenes historie

Perioden fra de tidligste dokumenterte plyndringene, i 790 og frem til den normanniske erobringen av England i 1066, er kjent som vikingtiden i skandinavisk historie. Vikingene brukte Norskehavet og Østersjøen som sjøruter i sør. Nordmenn var etterkommere av vikinger som fikk det føydale overherredømme over områder i det nordlige Frankrike, hertugdømmet Normandie i det 10. århundre. I så henseende fortsatte etterkommere av vikingene i lengre tid å ha innflytelse i Nord-Europa. Likeledes hadde kong Harold Godwinson, den siste angelsaksiske konge av England, danske forfedre. To vikinger steg selv opp til tronen av England, med Svein Tjugeskjegg som hevder den engelske tronen fra 1013 -1014 og hans sønn Knut Den Store som ble kongen av England 1016-1035.

Geografisk kan vikingtiden tildeles ikke bare skandinaviske land (moderne Danmark, Norge og Scandinavian countriesSverige), men også til områder som står under nordgermansk dominans, hovedsakelig Danelagen, inkludert Jorvik, det administrative senteret av restene av Northumbria, deler av Mercia, og navigatører åpnet veien til nye landområder i nord, vest og øst, noe som resulterer i grunnlaget for selvstendige bosetninger på Shetland, Orknøyene og Færøyene; Island; Grønland, og L’Anse aux Meadows, et kortvarig oppgjør i Newfoundland, circa 1000. De kan ha blitt bevisst søkt ut, kanskje på grunnlag av regnskapet av sjømenn som hadde sett land i det fjerne. Grønlandoppgjøret døde til slutt ut, muligens på grunn av klimaendringer, og Rurik-dynastiet tok kontroll over territorier i slaviske og de finskugriskdominerte områdene i Øst-Europa.; de annekterte Kiev i 882 for å tjene som hovedstad i Kievriket.

Så tidlig som i 839, da svenske utsendinger først kjent for å ha besøkt Bysants, fungerte skandinaver som leiesoldater i tjeneste for det bysantinske riket. I slutten av 10. århundre, ble det dannet en ny enhet av den keiserlige livvakt. Tradisjonelt inneholdt denne et stort antall nordmenn, og ble kjent som Varangian Vakter. Ordet Varangian kan ha sin opprinnelse i gammelnorsk, men i slavisk og gresk kan det referere enten til skandinaver eller folk fra Frankrike. Den mest eminente skandinaven som tjente i Varangian Vakter var Harald Hardråde, som senere etablerte seg som konge av Norge (1047-1066).